Forfatter: Redaktør

Skrevet av Ingrid Wilhelmsen, Master i genetikk og utviklingsbiologi & Didrick Kruse, bachelor i materialer, energi og nanoteknologi, Universitetet i Oslo

Påstand: Kulturelle tilbud «kan forhindre utviklingen av depresjon.»

Grunnlag: En observert sammenheng

Nøkkelprinsipp: En sammenheng mellom et helsetiltak og noe som skjer kan være misvisende.

Kilde: «Ny studie: Lavere risiko for depresjon hos de som gikk på kino og teater» (forskning.no)

Obs! Målet til Bak overskriftene er å hjelpe folk å lære hvordan man kritisk vurderer helsepåstander. Vi gir ikke helseråd. For kilder til pålitelig helseinformasjon, klikk her.

---

Kan superheltfilmer være en kur for melankoli?

Den implisitte påstanden i artikkelen fra forskning.no om at kulturelle opplevelser forebygger depresjon kommer fra en observasjonell studie fra England. Studien hentet inn informasjon om helse, velvære, og økonomiske og sosiale forhold over en periode på 15 år, blant 2000 deltakere som var over 50 år. 

Resultatene viste at deltakerne som dro på kino, forestilling eller utstilling minst en gang i måneden hadde 48 % lavere risiko for å utvikle depresjon sammenlignet med deltakere som aldri dro på slike kulturelle tiltak.

Den aktuelle studien har, så godt det lar seg gjøre, kontrollert for kjønn, helse, formue, utdanning og grad av sosial kontakt hos deltakerne. Konklusjonen er at antall kulturelle opplevelser ser ut til å være en reduserende faktor for depresjonsrisiko. 

Men en observasjonell studie kan ikke vise at sammenhengen mellom kulturelle opplevelser og depresjon faktisk skyldes økt kultureksponering. Forskerne bak studien kan forsøke å kontrollere for andre faktorer, men de kan ikke kontrollere for alt—spesielt ikke faktorer de ikke er klar over. Studien kan med andre ord ikke vise hvordan kulturelle tiltak påvirker depresjonsrisiko. 

Sammenhengen kan altså forklares av andre faktorer enn hvor ofte man benytter seg av kulturtilbud. Det vil si at den observerte sammenhengen ikke nødvendigvis er en årsakssammenheng. 

Det er for eksempel mulig at årsakssammenhengen går motsatt vei, som ville bety at deltakerne i studien som utviklet depresjon benyttet seg mindre av kulturelle tilbud fordi de var deprimerte. Med andre ord, er det mulig at de hadde høyere risiko for å bli deprimert i utgangspunktet.  

Dersom man ønsker å undersøke om det finnes en faktisk årsakssammenheng mellom kulturelle opplevelser og depresjon hadde man måttet gjennomføre en randomisert studie. 

I dette tilfellet ville det være en studie der deltakere uten depresjon blir tilfeldig fordelt i grupper, og en av gruppene blir sendt på kulturelle tilbud. En annen gruppe eller flere andre grupper ville bli bedt om å gjøre noe annet, for eksempel å lese bok hver kveld, eller bare ikke gå på kino eller teater. Deretter sammenligner man depresjonsutviklingen i gruppene. 

I praksis ville dette være vanskelig, blant annet fordi mange går på kino eller teater regelmessig uansett om de blir bedt om å gjøre det eller ikke. Disse menneskene ville kanskje ikke bli med i en slik studie, fordi kino og teater er viktig for dem, eller kanskje de ikke ville gjøre det de ble bedt om. 

Poenget er at å tilfeldig fordele tiltak mellom grupper i en studie er den eneste måten å sikre at gruppene blir like—for eksempel at det blir omtrent like mange med høy risiko for depresjon i hver gruppe. Hvis gruppene er ulike kan forskerne ende opp med å måle effekten av noe annet enn tiltaket, for eksempel effekten av å være deprimert, i stedet for effekten av å gå på kino.

Artikkelen nevner selv at studien alene ikke er grunnlag nok til å si at kino- og teaterturer senker depresjonsrisiko: «Forskerne kan ikke slå fast at kulturelle aktiviteter gjør at du får lavere risiko for depresjon.»

Skrevet av Emma Linnea Wiström, Master i biofysikk og medisinsk fysikk, Universitetet i Oslo

Påstand: Å jobbe 25 timer i uken er bra for konsentrasjon og korttidsminne for personer over 40 år.

Grunnlag: En observert sammenheng

Nøkkelprinsipp: En sammenheng mellom et helsetiltak og noe som skjer kan være misvisende.

Kilde: «Forskning: Personer over 40 skal bare jobbe 3 dager i uken!» (Newsner)

Obs! Målet til Bak overskriftene er å hjelpe folk å lære hvordan man kritisk vurderer helsepåstander. Vi gir ikke helseråd. For kilder til pålitelig helseinformasjon, klikk her.

---

Påstanden er publisert på Newsner.com. Den baseres på forskning utført ved University of Melbourne, der forskere sammenlignet arbeidstimer med resultat på en test som målte korttidsminne og konsentrasjon.

Undersøkelsen tar utgangspunkt i data fra en australsk database. Forskere ba altså ikke noen om å endre arbeidsuken. De bare observerte.

Resultatene viste økende kognitiv evne hos deltagere i samsvar med økende arbeidstimer opp til 25 timer. For deltagere med mer enn 25 arbeidstimer i uken viste resultatene det motsatte: synkende kognitiv evne når arbeidstimer økte.

Sammenhengen mellom de to faktorene betyr ikke nødvendigvis at den ene forårsaker den andre. Det kan være flere årsaker til at gruppen med de over 25 arbeidstimer i uken hadde dårligere kognitiv evne enn motparten. Andre faktorer, som trivsel, intelligens og helse kan bidra til å forklare forholdet. For eksempel kan de som jobbet over 25 timer også ha trivdes dårligere, som kan ha bidratt til stress og dårligere konsentrasjon.

For å finne ut om arbeidsuker på 25 timer faktisk er bedre for korttidsminne og konsentrasjon enn å jobbe over 25 timer i uken må forskere gjøre store sammenligninger, der de tilfeldig velger hvem som gjør hva. I tillegg må de systematisk sammenfatte resultat fra alle relevante, pålitelige sammenligninger. 

Skrevet av Randi Dubowski, Bachelor i anvendt datateknologi, OsloMet

Påstand: Fisk til middag kan utsette demensutvikling.

Grunnlag: En observert sammenheng

Nøkkelprinsipp: En sammenheng mellom et helsetiltak og noe som skjer kan være misvisende.

Kilde: «Slik kan fiskemiddagene holde hjernen din frisk» (KK)

Obs! Målet til Bak overskriftene er å hjelpe folk å lære hvordan man kritisk vurderer helsepåstander. Vi gir ikke helseråd. For kilder til pålitelig helseinformasjon, klikk her.

---

I artikkelen fra magasinet KK beskrives det hvordan inntak av fisk kan utsette utviklingen av demens (eller ‘holde hjernen frisk’, som overskriften sier). Påstanden er blant annet basert på en studie gjort i Bergen. 

Studien viste en sammenheng mellom inntak av fisk og god score på testing av kognitive evner, blant 2031 personer mellom 70 og 74 år. Den beste scoren fikk deltakerne med det høyeste daglige fiskeinntaket. 

Det er mange faktorer som kan bidra til å forklare hvorfor de som spiste mer fisk fikk bedre score på testene. Kanskje var de med det høyeste fiskeinntaket også høyere utdannet, kanskje løste de mer kryssord eller kanskje de tilfeldigvis drev med mer av andre aktiviteter som styrker kognitive evner. Vi kan altså ikke konkludere med at det høye fiskeinntaket er årsaken til at de fikk bedre resultater på testene. 

I artikkelen fra KK refereres det også til en finsk studie (uten lenke), der deltakerne var 1260 personer mellom 60 og 77 år med økt risiko for demens. Disse gjennomførte et forsøk hvor de i en periode skulle spise fisk, sykle på ergometersykkel, og løse kognitive oppgaver. Disse tiltakene til sammen viste seg også å redusere risikoen for demensutvikling, men det kan like gjerne ha vært syklingen eller den kognitive treningen som var utslagsgivende, og ikke fisken. 

Ingen av studiene hadde sett på hvor mange av deltakerne som faktisk utviklet demenssykdom. Dette ville krevd oppfølging over svært mange år. I stedet har forskerne målt resultater fra ulike tester, som de mener kan si noe om risikoen for å utvikle sykdom. 

Når forskere måler noe fordi det er enklere å måle enn det som egentlig er viktig, kalles det de måler et ‘surrogatutfall’. 

Tenk deg for eksempel at du har arrangert et middagsselskap, og at du i stedet for å spørre gjestene om de likte maten, antar at mengden mat som ligger igjen på tallerkenen sier noe om hvor godt de likte måltidet. Det blir et surrogatutfall, og det kan fort bli feil. 

De som spiste opp alt var kanskje bare veldig sultne, eller spiste opp alt av ren høflighet. Mens de som hadde rester igjen var kanskje på diett, eller hadde spist en stor lunsj og var ikke så sultne til middag. På samme måte kan score på en kognitiv test potensielt være et misvisende mål på om en person vil utvikle demens. 

Journalisten selv skriver: «[Det er] ikke bevist at jevnlige fiskemiddager holder demenssykdommen borte». Med andre ord burde du være forsiktig med å ta påstanden for god fisk.

Skrevet av Anne Larsgård, Bachelor i samfunnsernæring, OsloMet

Påstand: «Kaffe kan redusere risikoen for diabetes type 2.»

Grunnlag: En observert sammenheng

Nøkkelprinsipp: En sammenheng mellom et helsetiltak og noe som skjer kan være misvisende.

Kilde: «NM i kaffe: 9 gode grunner til å drikke kaffe» (Nettavisen)

Obs! Målet til Bak overskriftene er å hjelpe folk å lære hvordan man kritisk vurderer helsepåstander. Vi gir ikke helseråd. For kilder til pålitelig helseinformasjon, klikk her.

---

I artikkelen fra Nettavisen, kommer det mange påstander om gode grunner til å drikke kaffe. En av påstandene er at en kopp mer om dagen kan redusere risikoen for diabetes type 2. Grunnlaget for dette er at forskere har funnet en sammenheng mellom kaffedrikking og færre tilfeller av diabetes type 2. 

Artikkelen sier ikke noe om forskningen, for eksempel antall deltakere, og heller ikke noe om hvor forskningen er publisert. Det fortelles ikke noe om antall kopper kaffe man skal drikke totalt, og heller ikke hva diabetes type 2 er.

Uansett, det at forskere har observert en sammenheng mellom kaffedrikking og færre tilfeller av diabetes type 2, betyr ikke nødvendigvis at kaffe faktisk forebygger diabetes type 2.

En annen faktor som kan forklare forskjellen er for eksempel hvilken type kaffe man drikker. De som drikker mer kaffe, kan det være at de drikker mindre sukkerholdig leskedrikk? Kanskje de som drikker mindre kaffe, drikker kaffe som inneholder masse sirup, melk og har krem på toppen?

For å finne ut om kaffe faktisk forebygger diabetes type 2, må man sammenlikne X antall kopper kaffe med noe annet. Hvem som får hva må velges tilfeldig, slik at gruppene blir like, og gruppene må være store nok. I tillegg må man sammenfatte resultatene av alle relevante, pålitelige sammenlikninger.